Metoderapportens ABC

I 1989 tok undertøymodellen Cindy Crawford dyden på norske journalister, skrev Turid Øvrebø til SKUPs 10-årsmarkering. Med det mente hun at informasjonsbyrået Geelmuydeen.Kiese kledde norsk presse nesten naken etter at de solgte Crawford inn i nyhetsbildet i to uker. Hun konstaterte at kildemakta hadde overtatt for partimakta i norske redaksjoner og mente at dette var en utfordring norsk presse måtte ta1.

FOTO: Amund Øysteinsson Trellevik

FOTO: Amund Øysteinsson Trellevik

Delekultur
SKUP-bevegelsens ambisjon har hele tiden vært å skape en fagbasert delekultur. Vi skulle begynne å snakke med hverandre om faget, og også skrive ned erfaringer og vise dem fram for kolleger i og utenfor egen redaksjon. På denne bakgrunn fødtes tanken og ideen til SKUP, SKUP-prisen og ikke minst Metoderapporten. I 1992 ble den første
SKUP-prisen delt ut; «Norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk» som SKUP selv beskriver den som2. Det ble satt ned en jury og sammen med SKUP-styret ble det snekret kriterier for prisen. Prisen skulle være en metodepris, og det gjorde det mulig å konsentrere seg om en felles pris og ikke klassevise priser. Store så vel som små redaksjoner innenfor alle sjangre og formater,  kunne altså vinne prisen. Prisen har til i dag blitt tildelt kategorier for TV-program, radio-program, avis, tidsskrift og
bok.

Definisjon
Metoderapporten er både en arbeidsbeskrivelse og et refleksjonsnotat. Å skrive metoderapport til et potensielt prisprosjekt, er ikke noen enkel sjanger å beherske. Redegjørelsen skal være subjektiv samtidig som journalisten skal være nøktern og saklig. Utfordringen ligger i å porsjonere egen entusiasme og unngå at rapporten fremstår som selvskrytete og bløffaktig. Rapportenskal inneholde refleksjon over etiske og kildekritiske utfordringer, og journalisten skal begrunne valg av sjanger, språkføring, dramaturgi, anonyme kilder, skjulte opptak osv. Likevel, en jury vil selvsagt aldri kunne sjekke alle forhold som omtales i rapporten. Relasjonen jury – journalist vil derfor alltid måtte basere seg på tillit. Sjansen for å bli avslørt, er overhengende stor, ikke minst fordi metoderapporten offentliggjøres etter prisutdelingen.

En utfordring ligger også i det at SKUP ikke gir noe svar på hva undersøkende metode består i. Selv ikke invitasjonen til å delta i konkurransen om SKUP-prisen, gir noen entydig definisjon. Men 20 år med konferanser har gitt svar i plenum og i parallellseminarer. Og juryens valg av prisvinnere gjennom 19 år, gir en del føringer, selv om rapportene i seg selv kan variere i kvalitet og i lengde. Her er det alt fra en enkelt håndskrevet side med en knapp beskrivelse av sakens innhold, til hundre sider inngående skildring av hele arbeidsprosessen, så å si en lærebok i undersøkende journalistikk.

Den amerikanske journalisten, redaktøren og Pulitzer-vinneren Robert Greene, var en av stifterne av amerikanske Investigative Reporters and Editors (IRE) så langt tilbake som i 1975. Han delte sine erfaringer med norske journalister på den første norske konferansen og har siden fått status som en slags ideologisk gudfar for SKUP. Blant mange meninger om hva undersøkende metode er, har Greene sine råd hatt sterkest gjennomslagskraft i SKUP-systemet. Han mente at undersøkende journalistikk må tilfredsstille tre krav: « … for det første at etterforskningen skal være gjennomført av journalisten selv – det skal ikke bare være en rapport fra en etterforskning noen andre har gjort. For det andre skal temaet dreie seg om noe som har betydning for leseren eller seeren. For det tredje skal noen ha forsøkt å holde skjult for offentligheten de forhold saken gjelder3.»  Robert Greene sine tre krav fra tidlig 90-tall er for øvrig helt identisk med hvordan IRE på sin egen hjemmeside den dag i dag definerer arbeidsmetoden.4

Det eneste som peker mot noe som kan tolkes som et kriterium for hva SKUP mener med undersøkende journalistikk, finner jeg i statuttenes pkt 2: «Prisen består av en pengepremie på 50.000 kroner og diplom, og gis til beste journalistiske arbeid der undersøkende metoder er brukt til å avdekke forhold som tidligere ikke er dokumentert.5» Nyheten eller temaet kan med andre ord ha sirkulert i offentligheten, men ingen har klart å dokumentere saken. Gräv er noe mer presis. I deres regler heter det at Guldspaden skal deles ut til «de journalister – verksamma i svenska medier – som genom engagerad och kunnig journalistik avslöjat eller skildrat väsentliga förhållanden som allmänheten förut inte kände till. Undersökningen skall vara ett originalarbete,  självständigt genomfört. 6» Svenskenes definisjon står altså nærmere Robert Greene og IRE.

Kriterier
Hva skal så metoderapporten inneholde? Styret og juryen satte i sin tid ned noen punkter som rapporten skulle disponeres etter. Foruten prosjektopplysninger om hva, hvem, hvor og når, skulle redegjørelsen gi svar på:
• Når og hvordan kom arbeidet i gang,
hva var ideen som startet det hele?
• Hva var den sentrale problemstilling
ved starten av prosjektet?
• Ble problemstillingen endret underveis,
i så fall hvorfor og hvordan?
• Kort beskrivelse av organiseringen av
arbeidet, metodebruk, kildebruk, problem
underveis.
• Hvor mye arbeidstid og eventuell
fritid er brukt på prosjektet?
• Spesielle erfaringer du vil nevne? 7

Av punktene over vil jeg tro at kandidatens beskrivelse av ideutvikling, organisering, metodebruk og kildebruk, representerer sentral informasjon for juryen. Mindre viktig i en juryering er spørsmålet om problemstillingen har vært endret eller ikke. Det samme gjelder forholdet mellom arbeidstid og fritid. Disse to kravene ble da også tatt
bort foran årets priskonkurranse. Men som utgangspunkt for å diskutere og dele erfaringer med andre journalister, gav disse opplysningene god mening og har ganske sikkert også vært blant de mest populære tema i praten mellom journalist- og redaktørkolleger.

For den som skriver metoderapport vil det sikkert være til hjelp å vite hva juryen legger vekt på i sin juryering. Nedenfor omtales derfor noen kriterier som ofte går igjen i diskusjonen i juryen. Rekkefølgen er mer eller mindre tilfeldig, de er ikke er rangert i forhold til betydning. Hvert prosjekt er særegent og det er sakens karakter eller
egenskaper som avgjør hvilke kriterier det er viktig for juryen å legge vekt på. Når jeg trekker frem 11 kriterier, baserer det seg på samtaler vi hadde i de juryene jeg selv var medlem av, og jeg kan følgelig ikke innestå for hvordan dagens jury tenker.8

Nyhetsverdi/avsløring er et kriterium som alltid ligger i bunnen i en vurdering av journalistikk. Men det holder ikke at saken kun er aktuell, den skal også være en avsløring i tråd med definisjonen referert over. Dette synet støtter seg på pressens funksjon som vakthund, og i denne sammenheng spesielt punktene 1.4 og 1.5 i Vær Varsom Plakaten (VVP): «1.4 Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys
på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. 1.5 Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige
myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.9»

Disse to punktene fra VVP er å regne som den kritiske undersøkende journalistikkens faneparagrafer. Det er disse to punktene som legitimerer det kritiske perspektivet mediene skal ha på samfunnet. Å holde ting skjult for offentligheten, betyr nødvendigvis ikke at temaet eller problemstillingen ikke kan være kjent fra før av. En avsløring
eller en nyhet kan komme som resultat av at journalister bringer fram nye kilder eller trekker fram gamle kilder brukt på en helt ny måte; det være seg ny vinkling eller kanskje et nytt perspektiv. Avsløringen kan altså ligge i at flere kjente fakta settes sammen på en ny måte og at det samlede bilde utgjør selve skupet.

Vesentlighet regnes også blant de vanlige nyhetskriteriene. SKUPbevegelsen er tuftet på ønsket om å demme opp for den kommersialisering av journalistikken som skjedde gjennom 1980-tallet. Den kritiske journalistikken skulle brukes indremedisinsk for å opprettholde selvrespekt for eget yrke og for å legitimere journalistikken utad. Historisk og i dag vektlegges derfor vesentlighet tungt når vi skiller mellom seriøs og useriøs journalistikk. I tråd med denne historiske forankringen av kriteriet, legger SKUP-juryen
vekt på pressens samfunnsrolle i sin vurdering.

Motstand er et selvkonstruert ord juryen bruker i mangel på noe bedre. Med dette forsøker juryen å danne seg et bilde av hvilken type motstand og hvilket omfang av motstand journalisten(e) støter på i arbeidet med avsløringen; hvor vanskelig tilgjengelig er egentlig kildene, tipset eller problemstillingen? Og videre, hva og hvor mye holdes skjult og på hvilken måte og med hvilke metoder holdes det skjult? Fordi mange saker handler om vesentlige forhold i samfunnet, representerer kildene sterke maktinteresser med ressurser som med (misbruk av) makt klarer å tåkelegge,bortforklare eller på andre måter holde informasjon borte fra offentlig innsyn. En annen type motstand kan være motstand i betydningen komplisert. Det kan være kilder eller informasjon som settes sammen på en ny måte, enten ved hjelp av internett, dataprogram eller andre fikse metoder og at man ved det får fram helt ny informasjon.

Dokumentasjon eller dokumentasjonsevne er et annet kriterium. Her ser juryen på hvilken måte og i hvilken grad journalisten er i stand til å dokumentere sine avsløringer og påstander i saken. Blir vi overbevisst om at problemstilling og sakens realiteter er velbegrunnet og veldokumentert? Med veldokumentert mener juryen blant annet at alle relevante kilder er prøvd og alle sakens sider er godt belyst, både de som taler for journalistens problemstilling og de som taler mot. Dette kriteriet er juryens peilestav på sannhetsgehalten, det er her journalistens troverdighet utmåles. For juryen er det også viktig å vurdere hva dokumentasjonen består i; er det en egenlaget undersøkelse, benytter journalisten skriftlige eller muntlige kilder, er hovedkildene første- eller annenhånds kilder, illustreres saken med autentiske bilder, brukes åpen eller skjult mikrofon eller kamera, og står kildene fram åpent eller er de anonyme?

Kildekritikk henger tett sammen med dokumentasjon over. Metoderapporten bør fortelle hvordan journalisten arbeider med kildene og hvordan journalisten gjennomfører sin  kildekritiske analyse ift kjente begreper som relevans, interesse, tendens og åpenhet. Og tilfører kildene bredde i saken i den forstand at alle sider ved saken blir belyst?
Noen journalister imponerer med lange kildelister, men da ofte med kilder som i realiteten representerer samme side i en konflikt.

Uavhengighet/integritet grenser til det som er sagt over. Det skjer at journalisten går så tett på kildene at det oppstår et symbiotisk forhold. Det ser vi spesielt i kampanjesaker og i saker der journalisten inntar en slags advokatrolle i forhold til kilden. Juryen er opptatt av at journalisten opptrer med autoritet, selvstendighet og integritet både til sak og kilder, at journalisten klarer å opprettholde og vedlikeholde en profesjonell distanse til alle parter i en sak.

Originalitet. Når det meste av journalistikken i prosjektene bygger på kjente metoder og formidles i kjente medier, er det lett å merke seg journalister som bryter nytt metodisk og kildemessig land. Eksempler fra SKUP-historien er bruken av postjournaler, først og fremst brukt som skriftlig kilde, men også som idebank for store avsløringer både i privat og offentlig sektor. Etter hvert dukket regnearkene opp, noen innovative journalister ledet an og gradvis ble dette allemannseie i små og store redaksjoner. Jeg kan også nevne avansert bruk av internett i journalistisk research. Poenget er at juryen synes å verdsette arbeid fra journalister som våger å eksperimentere med nye
metoder og nye arbeidsredskaper.

Egne undersøkelser verdsettes høyt av juryen. Den ønsker å premiere journalister som gjør hele jobben selv, journalister som setter sin egen dagsorden og som bidrar til å produsere originale nyheter eller originalt nye historier som ikke er kjent fra tidligere. Det synes som om juryens oppfatning under dette punkt kan oppsummeres med at å formidle andres ord er en journalistisk oppgave, å formidle avsløringer, er en journalistisk bragd.

Etikk ligger i bunnen for ethvert undersøkende journalistisk arbeid. Avsløringer handler ofte om mektige personer og institusjoner med stor fallhøyde og med store konsekvenser for deres liv og fremtid. Sterke følelser og interesser settes i spill etter slike avsløringer, og det stilles ekstraordinære krav til å være varsom. Refleksjoner rundt  dette gjør alltid inntrykk på en jury.

Formidling. Også store og omfattende dokumenterte historier skal formidles på en journalistisk god måte. Vi har sett eksempler på at journalister underkommuniserer sine egne avsløringer, de stoler ikke på sine egne funn og gjemmer disse vekk i sitater og indirekte tale. Eller det motsatte; at journalister bruker sterke adjektiver i troen på at det
fremhever avsløringer. Da er det lett å la seg imponere over prosjekter som lar avsløringen tre frem gjennom grundig dokumentasjon der avsløringens tyngde taler sitt eget språk. Juryen ser også på i hvilken grad journalister klarer å forenkle komplisert stoff og formidle det på en nøktern, popularisert og forståelig måte tilpasset et massemedium.

Konsekvens. Alle undersøkende journalister er opptatt av at journalistikk skal ha konsekvens. Derfor kan det fremstå som merkelig at juryen ikke fremhever dette kriteriet sterkere enn det den gjør. Men først; i de saker der avsløringer får konsekvenser, er det ikke slik at juryen ser bort fra det. Tvert i mot er dette kriteriet noen ganger det som
skiller en sak fra en annen i konkurransen. Men journalistikk har ikke alltid umiddelbare konsekvenser. Det kan skyldes flere forhold, det viktigste er at denne type journalistikk bringer avsløringer til torgs som motparten legger ned store ressurser i å dementere. Slik kan konsekvenser etter en avsløring komme måneder eller år etter at saken er publisert. Journalistikk skal ha konsekvens, men i en årlig priskonkurranse kan derfor ikke spørsmålet om konsekvens eller mangel på konsekvens, ha avgjørende betydning for juryens konklusjon.

Sluttord
Metoderapporter etter 2002 er tilgjengelig i elektronisk form på SKUPs hjemmeside. Tidligere rapporter (1991- 2001) skal scannes og også legges ut. Vi snakker altså her om flere tusen sider med journalisters egne beskrivelser av kildenettverk, kildekritikk, sjangervalg, ide, vinkling, språk, redigering, layout, internett, data, etikk, osv. Materialet
er unikt, særlig fordi dette er arbeidsbeskrivelser, nær sagt håndbøker, til mye av det beste i norske medier de to siste tiårene. Her er det bare å forsyne seg for journalister som ønsker å videreutvikle egne metoder, hente tips og inspirasjon til egne prosjekter eller er på søk etter ideer som de selv kan realisere i sin hjemby, i sin kommune
eller i sin landsdel. Og til deg som ønsker å bidra i denne journalistfaglige dugnaden; det er bare å kjøre på med nye avslørende prosjekter, skrive metoderapport og sende inn til SKUP-prisen.

Kilder:
1. Øvrebø,Turid; Reporternes tiår. Kronikk i Vårt Land 20. april 1999.
2. http://www.skup.no/SKUP-prisen Ullman, John & Colbert, Jan: The Reporter’s Handbook. New York 1991 (s vii) i Kvam, Bjarne: 3. Etterforskende journalistikk. IJ-forlaget 1995 (s 18).
4. http://www.ire.org/resourcecenter/contest/ 5. http://www.skup.no/SKUP-prisen/Statuetter 6. http://www.fgj.se/ 7. Regler for SKUP-prisen fra skup.no datert
08.01.2004 kl 00:40
8. Til grunn for mine vurderinger er erfaringer fra den juryen jeg selv satt i, i perioden 2003-2008.
9. Se blant annet www.presse.no

(Fritz Leo Breivik (58) er førstelektor ved Universitetet i Bodø, Senter for journalistikk. Hedret med Skup-diplom i 1993, og medlem av SKUP-styret 1995-2000. Medlem og leder av Skup-juruyen i perioden 2003-2008)