Rodney Dean Sieh og Kate Thomas fortalte om hvordan de på hver sin måte dekket ebola-krisen. Foto: Lovise Ingeborg Gangnes
– Vi hørte at mennesker hadde dødd i Guinea. Men siden informasjonen kom fra myndighetene, trodde vi ikke på et ebola-utbrudd, sier Rodney Dean Sieh, redaktør og grunnlegger av den liberiske avisen FrontPage Africa.
Etterhvert demret likevel realiteten for øynene til Sieh og resten av den liberiske befolkningen. Som redaktør ble han nødt til å ta tøffe journalistiske valg.
- Vi viser vanligvis ikke døde mennesker, men dette handlet jo om død. Vi måtte trykke bildene, selv om de var svært grafiske, forteller han.
– Journalistikken var for fryktbasert
Samtidig befant den britisk-amerikanske journalisten Kate Thomas seg i Kenya, flere mil fra Liberia. Etterhvert som omfanget av sykdommen ble tydelig, bestemte hun seg for å opprette det uavhengige medieprosjektet Eboladeeply, med mål om å samle så mye informasjon om epidemien som mulig.
- Journalistikken i mange vestlige land var sensasjonalistisk og fryktbasert. Den fokuserte mye på hvilken betydning sykdommen kunne ha for mennesker i den vestlige verden, heller enn hva det betydde for dem som virkelig var berørt, sier hun.
Thomas samlet en gruppe lokale journalister i Liberia og Sierra Leone. Selv reiste hun til London for å lede arbeidet derfra.
– Vi markerte områder der sykdommen syntes å spre seg raskt og lot journalister dra dit. Å forstå hvorfor dette skjedde akkurat disse stedene, ble viktig å finne ut, sier hun.
Presidenten forsøkte å hysje
Ikke alle var opptatt av å få ut korrekt og detaljert informasjon om ebolaepidemien. Det fikk Sieh i Frontpage Africa kjenne på, da landets president tok en telefon til redaktøren.
– Hun forsøkte å få meg til å dysse ned omfanget av katastrofen, forteller han.
Også Thomas er enig i at informasjonstilgangen både fra myndigheter og medier har vært kritikkverdig.
– Dette har ikke bare vært en helsekrise, det har også vært en kommunikasjonskrise.
