Av JOAR VATLESTAD
«Making a murderer», «Hvem drepte Birgitte», «Døden på trappen» og «Gåten Orderud». Alle handler om drap, og alle er presentert som såkalte «true crime»-serier.
Sjangeren har bredt om seg kraftig, men får det redaksjonene til å skyve de etiske grensene for langt? Når er det egentlig greit å lage underholdning av noens tragedie? Hvilke journalistiske utfordringer fører denne sjangeren med seg, og vil en norsk «true crime»-serie noen gang føre til et gjennombrudd i en sak?
– Kan måtte flytte ressurser
Dette var bakteppet for debatten «Når drap blir underholdning» på Skup fredag kveld. Der la Grete Lien Metlid, leder for Oslopolitiets felles enhet for etterretning og etterforskning, frem utfordringer politiet har i forbindelse med dette.
– Politiressursene presses i bølgen av «true crime». Vi merker en økt interesse for å dramatisere og fortelle gamle krimhistorier og saker, sa Metlid fra scenen.
Henvendelsene kan være mange og krevende, ifølge Metlid.
– Da kan man måtte flytte ressurser fra prioriterte oppgaver for å gjøre noe av dette, sa Metlid.
Politiets rolle
Etter debatten utdypet Metlid innspillet sitt til SKUP.no.
– Nå snakker jeg om mitt eget distrikt, men vi har hørt det samme fra andre. Bølgen handler ikke bare om «true crime», men også en generell interesse for saker tilbake i tid. Mange av de gamle sakene er ikke like godt dokumenterte, ikke like tilgjengelige og noen ganger må vi hente inn pensjonister, sa Metlid.
Metlid understreket at hun ikke bare er kritisk til «true crime»-sjangeren.
– Vi ønsker å belyse saker og å vise åpenhet, men jeg stiller spørsmål ved i hvor stor grad politiet skal stille opp.
– Veldig populært
På scenen satt også Per Arne Kalbakk, etikkredaktør i NRK, og faktasjef i TV 2, Ida Kalheim.
– «True crime» er et format som kan brukes til å gå inn i gamle krimsaker på som er veldig populært. Motivasjonen for å gå inn i tragedier som drapssaker er, må ikke og skal ikke være at det skal være underholdende for publikum eller for å få klikk. Man må ha respekt for dem som er berørte. Man må finne noe nytt, peke på noe, eller lære noe som glemt, sa Kalbakk.
– De av oss som ikke har mistet noen, klarer ikke å sette oss inn i situasjonen til de etterlatte. Vi har som journalister et oppdrag, der vi skal gå makten etter i kortene, i dette tilfellet politiet. Og så skal vi prøve å få frem et så stort bilde som mulig av hvordan en stor kriminalsak innvirker både på pårørende, etterforskere og lokalsamfunn, sa Ida Kalheim, faktasjef i TV 2, og refererte til «Hvem drepte Birgitte», som gikk på TV 2 i høst.
– Vil være vanskelig
I panelet satt også Torger Tengs, faren til Birgitte Tengs som ble drept på Karmøy i 1995, og Ada Sofie Austegard, moren til Stine Sofie som ble drept i Baneheia i 2000. Begge stilte seg kritiske til «true crime»-sjangeren.
«Hvem drepte Birgitte» gikk på TV 2 i høst. I kjølvannet ble også Baneheia-saken lansert som en mulig «true crime»-serie, men debattleder Fondenes påpekte at både TV 2 og NRK har sagt nei.
– Min personlige mening, slik saken står nå, så vil det være vanskelig, sa Per Arne Kalbakk, etikkredaktør i NRK.
