Av Sondre Lindhagen Nilssen
Sesjonen i 2015 stilte nemlig spørsmålet: Hvorfor hadde ikke VG vunnet verken pris eller diplom på SKUP siden 2009?
– I 2016 la vi en ny strategi. Vi opprettet en egen gravegruppe i dagsordenredaksjonen med ca. 10 reportere, to reportasjeledere og noe hospitering. En dedikert gjeng som tok seg av de store og lange avsløringer, fortalte avdelingsleder Anders Sooth Knutsen ved VGs dagsordenavdeling under SKUP lørdag formiddag.
Samtidig ble VG-spaden etablert. Penger øremerket til gravejournalistikk, som i utgangspunktet har to søknadsfrister i året, men også fortløpende tildeling ved behov. Norges største avis satte seg dessuten et mål om å produsere åtte store avsløringer i året.
Grepene har gitt resultater. Siden har VG sikret seg hele 11 SKUP-utmerkelser på seks år. Et bredt spekter av ulike temaer, som inkluderer saker som «Tre brødre på Tolga», «Dukkemannen», «De forsømte broene» og «Barnevernsmilliardene».
Faste kriterier
Gravegruppen består av reportere med ulike bakgrunner og kompetanse, som krim, helse, feature, sport og revisjon.
– Jeg tror det er en stor fordel når man jobber med de virkelig vanskelige, krevende og komplekse sakene med store etiske utfordringer, slo Knutsen fast.
Journalistenes turnus innebærer også perioder i nyhetsavdelingen. Det er for å motvirke at gruppa havner «utenfor».
Hva er så kriteriene for en VG-avsløring?
- Saken skal kunne sette nasjonal dagsorden
- Arbeidet skal være gjennomført av deres journalister og ikke basert på andres undersøkelser.
- Noen skal ha forsøkt å holde informasjonen skjult.
- Saken skal ha betydning for leserne og nå bredt ut.
- Avsløringen må få konsekvenser.
– Merk at vi ikke har noen kriterier for tidsbruk. Avsløringen om PST-sjefens våpen brukte vi tre år på, mens Enoksens avgang brukte vi sju dager på, sa Knutsen.
– Det har skjedd en kulturendring i redaksjonen vår. Gravejournalistikk har blitt et av de viktigste målene våre hvert år.
Utfordring med lesetid
VG-journalist Mona Grivi Norman har både en SKUP-pris, tre SKUP-diplomer og Den store journalistprisen i sin portefølje.
Hun var klar på at gravegruppas motivasjon er helt avgjørende for å skape et solid resultat.
– Vi skal finne sakene selv, og ikke bli plassert saker i fanget av redaktøren. Det krever stor motivasjon og stamina, og det skjer ikke ved at andre bestemmer hva man skal jobbe med, fortalte hun.
– Heldigvis har vi lyktes med et bredt samarbeid. Vi har en tett reportasjeledelse som er koplet på fra start til slutt, og vi får bistand blant annet i etiske vurderinger og historiefortelling, som gjør at vi reportere kan konsentrere oss om det vi skal gjøre.
Norman la imidlertid ikke skjul på at sakenes lengde stadig er en utfordring. Det er fremdeles litt for mange lesere som «faller av».
– Det kan bli et problem å skrive for lange tekster. Ikke alle leser 20.000 til 30.000 tegn. Det er for få som kommer seg helt til bunns i sakene.
I lys av dette har de satset på digital historiefortelling i sosiale medier. Smakebiter som lokker leserne videre til selve gravesaken.
Eksempelvis har VG-journalist Maren Olava Ask Hütt kortet ned «Jonatans historie» til ett minutt i en TikTok-video. Den har nådd ut til hele 800.000 brukere, primært blant den yngre garde.
Dette er VGs faktakontroll
Knutsen fortalte så om hvordan avisa jobber med samtidig imøtegåelse og faktakontroll.
– Hovedregelen er at vi tar kontakt ganske tidlig. Vi opplever å få bedre svar ved å opprette dialog tidlig, og som kan gi en nyanse vi ønsker å få med i de store prosjektene. Samtidig kan det ofte være krevende å folk i tale.
VGs faktakontroll deres har flere steg:
- Kollegalesing.
- Redaktørlesing.
- Line by line.
- Tall for tall.
- Djevelens advokat.
- Ytterligere tilsvarsrunder om nødvendig.
Men noen ganger kan selv «de beste» gjøre feil.
Da Knutsen og Steiro måtte beklage
Knutsen brakte fram kroneksempelet fra den gang VG mistenkte at en restaurant på Østlandet solgte gris som villsvin.
– Vi sendte kjøttet til analyse hos det mest anerkjente DNA-laboratoriet i Europa. Restulatene deres slo fast at det var gris og ikke villsvin. Restauranteieren var selvfølgelig fortvilet, både før og etter publisering, men vi forklarte at vi hadde bevis som han bare måtte forholde seg til.
– Seks eller sju dager senere ringer laboratoriet oss og forteller at det hadde skjedd en menneskelig svikt hos dem. De hadde krysset av feil i skjemaet. Det var faktisk villsvin og ikke svin.
Ansvarlig redaktør Gard Steiro og Anders Sooth Knutsen satte seg i bilen og reiste til restauranten for å gi en uforbeholden beklagelse.
– Vi tilbrakte en halv dag hos ham og forklarte hva som hadde skjedd. Livet hans var å drive restaurant, og så ble omdømmet hans lagt i ruiner på grunn av en VG-artikkel. Vi lærte på den harde måten at man aldri kan sjekke fakta godt nok.
- Snu i tide
Avdelingslederen var avslutningsvis tydelig på at man i ethvert graveprosjekt bør være bevisst på å gi seg i tide.
– Den største utfordringen i de moderne gravegruppene vi ser vokser opp i de større redaksjonene, er muligheten for å grave seg så langt ned at man ikke kommer seg opp igjen. På et tidspunkt må man legge det bak seg og bruke kompetansen sin på andre felt. Graveferdighetene må brukes på flere områder. En god helsejournalist bør ikke kun skrive om helse. Dette brenner jeg for og mener er veldig viktig.
